Selvskap-& Selskapsreiser
Reiser kan være så mangt. Alene på tur eller en hel gjeng. Dra langt av sted eller bare padle litt rundt i nabolaget. Det handler om å møte mulighetene i tid og sted. Her er notater og reisebrev fra inntrykkene.
Å bidra til noe større enn seg selv er givende. Har vært inne på tanken en stund, -finne frivillig arbeid som engasjerer.
Valget falt på bidra transportere biler til Ukraina.
Overbevisningen kom under markeringen av Ukrainas uavhengighetsdag søndag 24. august på Tou Scene. Stemningen litt som 17-maifeiringen her til lands. Kaker og mat spist på papptallerkener i stor i tettpakket folkemengde. Stående eller sittende på langbord underholdt av taler, sang, musikk og ikke minst med fronting av kampsaker.
Vissheten om at hjemlandet til de fleste tilstedeværende er i krig, gjorde alt mye mer intenst.
Jeg tok imot et armbånd flettet i Ukraina-flaggets farger og kontakt-info.
På en sånn dag med så mange folk og følelser, kjennes og understrekes ønsket om å bidra til forsvaret deres.
Etter vurdering falt valget på UFC-Ukrainian Freedom Convoys i Oslo. Mailet dem ønske om å bidra.
Positivt svar. Fikk mulighet ta i et tak i overgangen til november.
UFC er en frivillig organisasjon som de siste årene har gjennomført 28 konvoier.
Biler er viktig bidrag til Ukraina og Europas førstelinjeforsvar.
Farkostene tas takknemlig imot av hæren, -for mer effektiv og beskyttet transport av folk og nødvendig utstyr i krigssonene.
Alle ledd er frivillig arbeid -fra innsamling midler, innkjøp og levering.
Vår levering passerte 400 biler! Innrømmer meg temmelig kry som fikk tilliten til overlevere sistnevnte!
Det er som indikert mange bidragende før avgang til Lviv og Kyiv.
Mye dugnad blir lagt ned i Norge før konvoien drar over 2000km til overlevering på skikket sted.
Med en del kjøreerfaring med bil og bobil i Europa meldte jeg interesse for å kjøre en hvit ombygd Mercedes Sprinter. Pr dags dato en liten lastebil, men likevel liten og lett nok for førerkort kl B.
Utformingen ga kallenavnet «marshmallow’en» -bilen med klart mest vindfang! Bra den havnet i hendene på to utenbys folk -som uansett måtte starte reisen dagen i forveien fra henholdsvis Tromsø og Stavanger.
Førstnevnte plukket opp bilen like etter landing og hentet meg etter min landing. Vi fikk dermed litt feeling med farkosten for de neste dagene og ikke minst mulighet starte avreisen litt før den offisielle fellesstarten i Oslo.
Som ofte når jeg drar på tur så kjenner jeg nødvendigvis ikke de jeg drar sammen med. Det går bra når motivasjonen er den samme, -som i tilfelle her-fokus på å få kjøretøy til et sted det virkelig trengs.
Det var kun to stykker meldte interesse for å kjøre #399 Mers ll.
Tok en telefonsamtale på forhånd for å forstå hverandre og planlegge første del. Samarbeidet gikk supert og vi bidro det vi kunne for å komme i gang best mulig.
Bilen trengte noen ekstra småting som spylervæske, nye blad til frontruta og batteri til nøkkel. Fikk også et godt tips om å tilsette rens til dieseltanken.
Vi kjørte tidlig inn i Sverige og kom med fergen som planlagt.
En passe spent gruppe blandet av 33 erfarne og første-reisende entret nattfergen til Polen. Vi spiste felles middag og gjorde signering av tilsammen 16 flagg. Et per overleverte bil.
Da bilen var utformet som lastebil havnet vi med denne typen fartøy på fergen også. I Polen var derfor bilen først ut på veien den morgenen.
Godt å ha litt tid å gå på.
Reisen opplevdes både rask og langsom på en gang.
Rask da dagene gikk fort. Langsom, da det føltes som lenge siden hjemme. Det går med tre dager på veien.
Turens dag nr to gikk stort sett som smurt.
Ble riktignok noen «tid-spisende» ekstra polske «sløyfer» innimellom. Fremme ved grensen til Ukraina sneglet vi oss til sjekk og passering over 6 timer senere.
Vi var mildt sagt godt mentalt innstilt på å krysse grensen.
Det var for lengst blitt natt da vi entret Ukraina.
Helt mørkt og lydløst. Ingen gatelys. Stjernehimmelen var eneste lyssetting over boplassene vi passerte.
Ingen tegn til folk eller fe.
Etter en tid dukket det opp et lyspunkt.
En bensinstasjon med en sjel på jobb.
Tanken ble toppet med diesel og hyllene hadde påfyll til sjåførene.
Den lille stasjonen hadde et uvanlig utvalg etter norske forhold. Medsjåføren fikk bakoversveis av kjøledisken der drikkeyoghurt og spirit stod side om side.
Plukket drikkeyoghurt og snacks etter hjemlige vaner.
Vi fortsatte kjøreruten etter planen. Lviv var første by og overnatting i Ukraina. Brostein bidro til våkenhet siste rest av etappen. Marshmallowen ble trygt parkert utenfor hotellet midt i byen.
Fikk noen timer på øyet før overlevering neste morgen.
Vi stilte opp og tok imot soldaten som skulle overta #399 den eneste overleverte bil i Lviv.
Et virkelig sterkt møte. Enda mer intenst da det fremkom han to uker tidligere mistet sin beste venn på slagmarken. Han var selvfølgelig lei seg, men smilet som møtte oss i overleveringen var mer preget av takknemlighet og mot. Kampen fortsetter imponerende helhjertet videre.
Ved overlevering hadde vi I tillegg til signert flagg med gaveposer som fulgte med hver bil.
Vi la gjerne til litt ekstra selv også. Hjerteformede marshmallows var lett valg.
Etter kjøretøyet var overlevert og enkelte i gruppen måtte hjem, overtok vi Pickupen #400 SVOBODA. En ære!
Sistnevnte er en milepæl og markør av like mange leverte biler til soldater i Ukraina.
Konvoien fortsatte tredje dag med resterende folk og biler til Kyiv.
Ukrainas flagg sier mye om hvordan landet ser ut. Utsikten er flat og vidstrakt. 50/50 blå himmel/kornåkre. Alt i stille,klar og kald luft.
Det er mye dyreliv å se langs veien. Høner, kyr, hunder gikk løst. Flere ganger passerte vi hest og kjerre på veien. En stor kontrast til møtet med storbyen Kyiv’s godt og vel 3 millioner innbyggere.
Ankom Kyiv kveldstid 3 dager og drøye 200mil etter oppstart og prioriterte i første omgang bli med på sosial mat.
Morgenen etter skulle bilene leveres med full tank. På kartet så det ut til å være flere muligheter i området.
Virkeligheten: Bensinstasjonene i nærheten var enten nedlagt eller utførte kun bilvask.
Ettersom bilen på daværende tidspunkt hadde halv tank, var det bare å hoppe pent over hotell-frokosten, legge inn nye søk på bensinstasjoner og håpe det beste.
Det ble en litt «trollsk» oppgave. Tåke lå tjukt på motorveien. Farten måtte ned, tiden ørlite knapp.
Siktet meg mot en bensinstasjon over en bro som var «under utbedring».
Godt å se noen andre biler også i min retning. På andre siden dukket det jaggu meg opp en stasjon -og åpen var den også!
Tanken og jeg fikk påfyll klar til overlevering. Gps’n var derimot ikke klar for å vise vei tilbake.
Meget passende kom en annen kunde til unnsetning. Han tilbød kjøre foran ut av «utbedrings-området» og peke meg i rett retning.
Kjende det var kruxet/ den største utfordringen på turen. Hadde ikke tid til å kjøre feil!
Den elektroniske navigeringen kicket inn og tok over. Målet for avlevering var mentalt klart. Om jeg klarte holde meg til ruta, -skulle tidsplanen holde også.
Tåken lå fremdeles tett på motorveien. Den lettet tilsynelatende mer ettersom bilen sirklet seg oppover til toppen av høyden der bilene skulle overleveres. «Mor Ukraina monumentet» var stedet og Pickupen #400 SVOBODA (betyr frihet) havnet pent i rekken av konvoiens stoppested, -i tide.
Det ble taler, mye folk, bilder og emosjonell prat på plassen. En sann glede å overlevere bilen.
Det var både rart og god følelse forlate plassen til fots.
En lettet og stolt gjeng returnete via minnesmerker av falne soldater, ulike utstilte kjøretøy, våpen og annet krigsrelatert utstyr.
I stor kontrast unnet vi oss en kaffe i sola innimellom alt det her.
Alle samlet seg til felles middag den kvelden for god ukrainsk mat, taler og historiedeling.
Gruppen returnerte påfølgende dag til ulike tider.
Undertegnede valgte nattog ut av Ukraina over til Polen.
Dagen ble derfor brukt i byen.
Vi var heldige perioden vi var i Kyiv, relativt rolig periode der vi kunne bevege oss rundt og kikke blandt annet på de gullbelagte kirkene og det ellers fristet å sjekke ut.
Kvelden kom og vi dro til togstasjonen. Flyalarmen gikk like etter vi entret bygget. Den opphørte heldigvis i god tid før avgang. Vi ble anbefalt laste ned en app som viste trusselbildet i Ukrainas luftrom. Jo mørkere farge, jo større risiko. Man føler alvoret.
Like plutselig som alarmen går blir den avblåst. I form av den muntlige beskjeden,«May the force be with you» -i beste Starwars-stil.
Et godt eksempel på hvordan innbyggerne i landet har fokus på kraft, forsvar og kjemper for sin frihet.
Reisen gikk til planlagt tid på skinner.
Utenfor grensen fortsatte reisene i hver vår retning hjemover. Felles har vi gleden og stoltheten over å ha bidratt til de som må kjempe har mer utstyr å forsvare seg -inntil verden klarer omstilling til fred.
Synes Dali Lama har en klok og fredelig løsning; «Hvis alle åtteåringer i verden lærer meditasjon, vil vi eliminere vold fra verden innen én generasjon.»
