Hodelykt tur i mørket

Gripe muligheten når anledningen byr seg . Tørre bidra -selv om en gjerne kjenner langt fra alt er på plass. Se seg god nok til møte andre for det, -selv om mye kunne vært mer på stell.

I hyggelige møter skapes fin stemning, og i godt moment gjelder det blåse liv i ideene som dukker opp. Sist uke hadde en slik.

I en av pausene under den lokale litteraturfestivalen møtes mange kjende. En av de, ei av dem gikk jeg 9 år i klasse med. Hyggelig! En takk for sist og mimring om klassefest for to år siden.

Samme tidsrom var vi tre fra klassen som tok en fin Helgelandsfjell-tur og delte bilde med de andre i chatten etterpå. Dette ble husket. Hva med å få til sånn kos igjen?

Vi tok selfie av oss og sendte ideen i den to år gamle klassefest invitasjonen. Forberede de andre på en kommende invitasjon. Hva med «klasse-tur» i mørketiden?

Oss være levende lyslenke av hodelykter slyngende opp den slakeste veien til toppen?

Planlagt en uke i forveien var håpet stille novembermørke med utsikt til bygda badet i lys nedenfor. Et ordtak sier også «venner er som stjerner -det er ikke alltid man ser dem, men man vet at de er der». Her var gode råd relativt billige. Be de «gode gamle» så vi møtes og se hverandre med litt hjelp av lys på batteri.

Værmeldingen hadde to spennende komponenter; regn og vind. Det så ut til bli noe nedbør. Avlysning var utelukket, flere hadde sagt ja. Det handlet om gjøre det beste ut av det.

Vinden uteble heldigvis. Fuktigheten i luften fordelte seg i yr og tåke som kom og gikk.

Det kunne tyde på at deltakerene mulig ville snytes for utsikten på toppen. Det å se bygdas lys og den nesten fulle månen.

Stjernene var i utgangspunktet utelukket i alt det andre, -så å ta med lyslenke som minner om dem ville mulig gi litt stemning?

Hadde kjøpt en solid lyslenke på rett under 100 lys. Det var bare å fyre opp før avgang! Pyntet opp ryggsekken med sulamitten og gikk de andre i møte.

Vi ble 4 stykker til avgang litt over åtte. Stien oppover er fin. Pratet oss lett til topps med tidvis yr i ansiktene. Følte likevel vi var heldige med timeingen. Toppens ankomst bød på tilnærmet full-måne og lysene fra Aksdal og bygda nedenfor.

Tåka kom og lysene fra sekken ble hengt opp ved varden.

Oppmerksomheten gikk til fortsettende prat på sitteunderlag med litt småvarm snacks å bite i, -og ikke minst forevige øyeblikket. Det fineste utsikts-bildet ble forøvrig tatt av Martin. Tåken ble magisk på bildet.

Turen ble rundtur. Gikk ned den bratte delen til skiltet viser 0,5 km til toppen. Skrået derfra over vollen til vanntankene, -og tok den nye stien til utgangspunktet der vi startet 1,5 time tidligere.

Som mange skolestiler om turer gjerne slutter, kunne vi med denne lille klasseturen  avslutte linkens; -vi var alle enige om at vi hadde hatt en fin tur!