Begynnelsen
Har skrevet en del i årenes løp. Elsker å skrive. Utfordringen er jeg liker hakket mer samtaler og fysisk bevege meg fremover.
For balanse trengs det ro innimellom. Lande det som er opplevd. Der er skriving en fin ting.
Nå kom et slikt tidspunkt etter mye fin film på festival og prat.
Vandret innom en bokbutikk. Øynene landet på et eksemplar om overgangen mellom drøm, og det å faktisk gjennomføre. Noe jeg er deltids-god på. Elsker selvhjelpsbøker. Kjøper en del. Leser noen sider nå og da til inspirasjon. Stod der og veide boka i hendene, skulle jeg kjøpe den? Egentlig en typisk greie til å være meg.
Her er magien. Gjorde en liten forskjell nå. Leste bakpå. Boken nevner Lars Monsen. Han sier han skal noe, -så gjør han det.
Jeg fikk tilnavnet Monsen av mine padle-venner, antagelig fordi jeg prioriterer mer tid i naturen enn dem. Helgeturene mine starter gjerne fredag eller lørdag. Søndag formiddag møter jeg de andre for søndagstur.
Uansett. Tilbake til selvhjelpsbøkene. Etter en side har jeg som regel nok inspirasjon for en dag. Sånn var det med boka nå også. La den tilbake. Det var forskjellen. Gikk ut. Tenkte hva skal egentlig til for å komme i gang å skrive den bloggen? Skrive om akkurat det.
Ta det jeg har, og blande med det som skjer. Så enkelt -og så utfordrende. Få det ut til underholdning, -og mulig litt inspirasjon?
Lærte en gang en fin kick off. Rett og slett telle ned min egen rakett oppskytning 5-4-3-2-1!
Begynn før du er klar! -Sier Mel Robins. Da er du i gang, -før tankekverna tar deg. Damen er klok. Hva er jeg egentlig redd for? Det å feile? Det heies overalt på det uperfekte. Da er det vel ikke så farlig? Prøv! Kom igjen! Veien blir til mens man går.
Tilstedeværelsen i skrivingen tillater å tenke, sortere, alt må stille seg opp i kø, og kommer ut en etter en. Fin regulering. Oktober i fjor deltok jeg på skrivekurs i Italia. En pen liten gruppe amerikanere pluss meg som var yngst. Tema var “Devotion to writing” Uken inspirere til vanen -skrive litt hver dag.
